Former for språklig integrering

Denne oversettelsen ble utarbeidet av Cecilie Hamnes Carlsen, LAMI Group member (ALTE)

Integreringen av nyankomne innvandrere er en kompleks prosess og derfor svært vanskelig å evaluere.

En rekke indikatorer er blitt utviklet for å vurdere hvor vellykket overgangen til et nytt samfunn har vært. Disse omfatter generelle områder som sosial inkludering, helse, etc., eller mer spesifikke indikatorer (inntekt, sysselsetting, boforhold utdanning, deltakelse i samfunnet, etc.), som er utviklet av Eurostat (Indicators of Immigrant Integration, 2011). Disse metodene for analyse inkluderer ofte ikke kriterier som er direkte knyttet til språk, selv om språket i vertslandet i større eller mindre grad er helt avgjørende for voksne innvandrere, spesielt når det er snakk om langvarig opphold.

En reell integrering av innvandrere i det nye samfunnet innebærer også tiltak som går langt utover det å ønske dem velkommen. Aksept for nye former for sosial oppførsel, så lenge disse ikke bryter med fundamentale demokratiske verdier, forutsetter at det aktuelle samfunnet er åpent for annerledeshet og forandring. Et hvert samfunn vil ha i seg en naturlig treghet når det gjelder langvarig, kulturell forandring. En «kollektiv selvransakelse» kan utfordre denne tregheten, men bør suppleres av konkrete mål for opplæringen som kommer alle parter til gode (se White Paper).
 

Karakteristiske trekk ved språklig integrering

Selv om det er mulig å bruke uttrykket “språklig integrering”, kan denne typen integrering absolutt ikke sidestilles med andre former for integrering. Dette er fordi språk ikke utelukkende kan anses som et middel for kommunikasjon, som man ganske enkelt trenger å skaffe seg, på samme måte som innvandrerne skaffer seg et sted å bo eller arbeid. Språk kan også brukes for å bygge kulturelle identiteter både på det individuelle plan og i en gruppe. På samme måte som livssyn og klesstil, spiller språk en viktig rolle som sosial og kulturell identitetsmarkør. Hvorvidt innvandrere lærer seg og bruker språket i vertslandet, eller bruker andre språk de behersker, men som befolkningen i vertslandet ikke forstår, er altså ikke bare et praktisk spørsmål, men kan også sette i gang identitetsrelaterte endringsprosesser.
 

Språklig integrering: en asymmetrisk prosess

Den språklige integreringen av innvandrere som snakker andre språk enn språket(-ene) i vertslandet, er ikke en symmetrisk prosess. For medlemmene av vertssamfunnet vil den synlige tilstedeværelsen av nye språk kunne føre til uro eller bekymring for den nasjonale identiteten og for det (ofte innbilte) språklige fellesskapet. Noen vil også bekymre seg for at det dominerende språket skal bli påvirket eller ”forurenset” av andre språk, ikke nødvendigvis bare av de språkene som er brukt av innvandrerne. Folk synes det er vanskelig å akseptere utviklingen av en ny form for mangfold, som erstatter det tradisjonelle språklige mangfoldet i deres hjemmeområde (regionale språkvarianter og minoritetsspråk). Disse reaksjonene opptrer på et ideologisk nivå, selv om tilveksten av nye språk i et bestemt område ikke har direkte konsekvenser for lokalbefolkningen, som ikke på noen måte er forpliktet til å lære seg de nye språkene.

For innvandrerne må disse problemene løses omgående og får andre konsekvenser: de kan se på tilegnelsen av et nytt språk (det dominerende språket) som en slags berikelse av identiteten deres, eller de kan føle at det gjør dem sårbare. Det å lære det nye språket vil kunne føre til ubehag (ved å ikke kunne gjøre seg forstått), eller det vil kunne undergrave den eksisterende identiteten deres. De kan med rette frykte at språket de skal lære vil “fordrive” de tidligere språkene deres (inkludert morsmålet), og føre til tap av en ‘tilhørighetsfølelse’.

Mens det for lokalbefolkningen er nasjonalfølelsen som star på spill, er det for innvandrerne både den kulturelle identiteten og gruppetilhørigheten deres som blir satt på prøve. Prisen for integreringen varierer med synsvinkelen.
 

Språklig integrering: en enveisprosess?

Selve idéen om språklig integrering kan faktisk være noe som majoritetsbefolkningen anser som en av innvandrernes mange plikter, mens det ikke nødvendigvis er hovedmålet for innvandrerne selv. ‘Integrering’ oppfattes faktisk ofte dithen at innvandrere ikke skal skille seg ut språklig eller gjøre det i minst mulig grad (for eksempel gjennom liten grad av aksent). Det kan til og med forstås dithen at de ikke skal bruke andre språk offentlig og heller glemme disse språkene. Ifølge dette synet på integrering bør innvandrere ikke gjøre seg språklig bemerket og de bør bruke “normalspråket” til lokalbefolkningen. Dette er en ekstern tolkning av integrering, som gjenspeiler enkeltes ønske om å gradvis fjerne forskjeller kombinert med ønsket om en språklig standardisering Denne oppfatningen krever også at den voksne innvandreren viser et høyt ferdighetsnivå i det dominerende språket, noe som blir oppfattet som et bevis på lojalitet og troskap til vertslandet. Når alt kommer til alt blir språkferdighetene på denne måten likestilt med statsborgerskap: “en som snakker (godt) fransk er fransk”.

Disse forventningene om assimilering kan motvirkes av en nysgjerrighet overfor ukjente språk, et ønske om å lære dem, velvilje overfor språklige feil eller vanskeligheter innvandrerne kan ha når de skal uttrykke seg, og aksept for bruken av andre språk i det offentlige rom. Disse mer positive holdningene vil kunne avhenge av statusen til de ulike språkene (innvandrernes språk versus fremmedspråk), samt av aksepten for mangfold. Alle former for interkulturell utdanning bør oppmuntre til slike positive holdninger.

Europarådets synspunkt er at den eksterne definisjonen av språklig integrering nevnt ovenfor ikke er i samsvar med verken de virkelige behovene til vertslandet eller innvandrernes egne forventninger og rettigheter. Fra et internt perspektiv bør ikke integrering defineres utelukkende på bakgrunn av målspråkstilegnelsen, men i forhold til det språklige repertoaret til hvert enkeltindivid. Fra innvandrernes perspektiv bør språklig integrering derfor forstås som en tilpasning til (det nye) språkmiljøet, dvs. som en endring av det individuelle repertoaret og en gjensidig integrering av de ulike språkene som dette repertoaret består av.
 

Former for språklig integrering

Sett fra dette synspunktet finnes det mange ulike former for språklig integrering og like mange måter å tilpasse sitt individuelle språklige repertoar til et nytt språklig miljø, som alle gjenspeiler innvandrernes (og andre gruppers) forskjellige målsettinger og behov. Hvorvidt disse tilpasningene er tilfredsstillende eller ikke, må den enkelte selv vurdere.

Man kan skille mellom følgende former for språklig integering:

• Lav grad av integrering av språkene i repertoaret: De språklige ressursene i det individuelle repertoaret er av ujevn kvalitet, fordi ressursene i målspråket ikke strekker til for å takle kommunikasjonssituasjoner effektivt uten å måtte anstrenge seg betydelig. Kommunikasjon krever ofte innblanding fra en tredjeperson, og vellykket kommunikasjon avhenger ofte av andre samtalepartneres språklige velvilje. Dette kan føre til sosial selvsensur: innvandrerne deltar ikke i, eller unngår rett og slett visse aktiviteter, fordi de oppfatter dem som altfor krevende språklig sett. Innvandrerne vil kunne anse sitt repertoar som ineffektivt og som en kilde til frustrasjon, og dette kan føre til at de blir ‘ekskludert’ av morsmålsbrukerne. Innvandrere som har et morsmål med høy status og som har en utelukkende praktisk tilnærming til hovedspråket i vertssamfunnet, vil i større grad kunne bli akseptert av majoritetsbefolkningen. De risikerer dermed å ikke videreutvikle sine ferdigheter i det nye språket, og morsmålet vil derfor fortsatt være en sterk identitetsmarkør.
• Funksjonell integrering av språkene i repertoaret: Ressursene i repertoaret (hovedsaklig i målspråket) er tilstrekkelige til å takle de fleste sosiale, profesjonelle og personlige kommunikative situasjoner på en (relativt) vellykket måte, og de er tilstrekkelige til å sikre at de fleste muntlige utvekslinger er vellykket. Det kan likevel forekomme feil eller eksempler på fossilisering, noe som innvandrerne vil kunne overse hvis de hovedsakelig er opptatt av effektivitet. Hvis de derimot er mer opptatt av å ikke stikke seg ut, vil de kanskje heller jobbe for å oppnå en større grad av språklig standardisering, dersom de anser dette som nyttig og akseptert. I dette tilfellet vil ikke morsmålet nødvendigvis ha en fremtredende identitetsfunksjon.
• Gjensidig integrering av (alle) språkene i repertoaret: Innvandrerne omformer sine repertoar og innlemmer målspråket som dermed tar plass ved siden av de andre språkene som innvandrerne allerede behersker. Det er ikke lenger en belastning, siden det nå kan brukes naturlig, ved at språkbrukerne kan veksle mellom de ulike språkene, avhengig av den sosiale situasjonen. I dette tilfellet vil morsmålet, som kan ha vært det eneste identitetsspråket, kunne beholde identitetsstatus på lik linje med målspråket. På denne måten vil det faktum at det finnes flere identitetsspråk i et repertoar, kunne sammenlignes med å ha to nasjonaliteter. Innvandrernes morsmål kan dermed anses som så verdifullt at innvandrerne ønsker å videreføre dem. Men fra et identitetssynspunkt er det det endrede repertoaret som nå betyr noe.
   

Disse formene for integrering av språk i innvandrernes repertoar, som riktignok er ganske abstrakte, vil sannsynligvis avhenge av hvor verdifulle innvandrerne selv har ansett språkene i repertoaret sitt før de ankommer vertslandet. Graden av suksess med å integrere språk i repertoaret er ikke målbar (dvs. lav grad av integrering, funksjonell integrering, vellykket integrering). Disse formene for språklig integrering og deres varianter representerer mulige valg som voksne innvandrere står overfor. De kan:

• velge å ikke forandre sitt repertoar, dvs. ikke å lære hovedspråket til vertslandet systematisk; innvandrerne takler det å ikke kunne bruke målspråket på en funksjonell måte, spesielt hvis de tilbringer mye av sin tid i miljø hvor morsmålet deres dominerer
• ønske å forandre sitt repertoar, men ikke være i stand til å gjøre det, pga. mangel på tid eller selvtillit, etc., noe som forårsaker psykisk og sosialt ubehag
• ha som målsetting å endre sitt repertoar uten å gjøre et forsøk på en normativ tilpasning, dvs. å godta fossilisering og beholde en aksentpreget uttale, samt overføre kulturelle kommunikasjonsvaner til målspråket etc., som del av en språkstrategi med mål om én identitet, dvs. preget av innvandrerens morsmål
• ha som målsetting å endre det språklige repertoaret for å oppnå målspråkslikhet, ved å gradvis viske ut morsmålet og la det forsvinne helt, slik at det ikke føres videre til neste generasjon. Dette er igjen del av en språkstrategi med mål om én identitet, men her dominert av språket i vertssamfunnet
• ha som målsetting å endre det funksjonelle repertoaret, men med to forente identitetsspråk

Det er opp til innvandrerne å bestemme for seg selv og for sine familier og barn hvilke av språkstrategiene som egner seg best for deres mål i livet og i forhold til hvordan de ønsker å forvalte identiteten sin. Når det gjelder språkopplæringen, kan den spille en rolle ved å informere innvandrerne om konsekvensene av disse valgene og forklare at innvandring nødvendigvis medfører en identitetstilpasningsprosess, som bør imøtegåes med mangfold i tankene, i stedet for med en nostalgisk mangel på fleksibilitet.

I språkopplæringen bør man be disse språkbrukerne om å reflektere over hvordan man kan bruke kodeveksling, for eksempel ’mikroveksling’, innenfor den samme kommunikative situasjonen, avhengig av deltakerne og deres toleranse for språklig mangfold. De kan også reflektere over bruk av to eller flere språk i sosial språkutveksling (makroveksling). Uansett, det faktum at innvandrere kanskje vil ønske å velge blant disse ulike formene for tilpasning, krever ordninger som tillater at man lytter til innvandrernes synspunkter, samt at man utarbeider og administrerer skreddersydde kurs.

JCB