Språkpolitikk for voksne innvandrere

Den språkpolitikken som medlemslandene fører overfor voksne innvandrere må først og fremst være tilpasset den overordnete integreringspolitikken. Retningslinjene som presenteres her, er kun et uttrykk for de generelle verdiene som Europarådet ønsker å fremme: menneskerettighetene, demokratisk pluralisme, respekt for loven og konkrete mål som støtter sosialt samhold.
 

Mål for opplæring for voksne innvandrere

Disse retningslinjene må sees i sammenheng med den konkrete konteksten for språkopplæring for voksne innvandrere. Det er viktig å huske på at man lenge anså det for utelukkende å være innvandrernes eget ansvar å lære seg språket i vertssamfunnet.  Aller først må derfor medlemslandene anerkjenne at de har et spesifikt ansvar for å tilby språkopplæring for disse individene. Denne språkopplæringen må ha som mål å sikre et tilstrekkelig ferdighetsnivå i muntlig kommunikasjon, som er helt avgjørende for sosial deltakelse, spesielt i arbeidslivet. Den bør imidlertid også tilstrebe å gi innvandrerne en følelse av tilhørighet til sine nye sosiale omgivelser, samtidig som den tar høyde for at denne følelsen av tilhørighet avhenger av innvandrernes egne planer (for eksempel om permanent eller midlertidig opphold). Til slutt avhenger en vellykket integreringspolitikk også av at vertslandene er rustet til å overvinne og kvitte seg med den frykten og ambivalensen som den synlige tilstedeværelsen av nykommere kan trigge i vertssamfunnene. Interkulturell utdanning for alle (for eksempel som del av den obligatoriske skolegangen) kan øke bevisstheten omkring disse spørsmålene. På denne måten er integrering helt klart en toveisprosess.
 

Utforming av språkopplæring for voksne innvandrere

Den praktiske implementeringen av disse retningslinjene avhenger av hvordan språkopplæringen for voksne innvandrere utformes, dvs. den generelle tilnærmingen til språkkurs for innvandrere. Dette involverer

  • å beskrive hva som kjennetegner ulike innlærergrupper; for eksempel er ikke “språkkurs for innvandrere” en tilstrekkelig beskrivelse, siden innvandreres ‘språklige repertoar’ og kunnskap om vertssamfunnet kan være svært varierende
  • å definere de språklige behovene, dvs. de muntlige og skriftlige kommunikasjonssituasjonene som innvandrerne ønsker å bli i stand til å håndtere, særlig på vertsspråket, men også ved å bruke alle de andre språklige ressursene de har
  • å definere læringsmål i form av aktiviteter og deskriptorer (for aktiviteter) basert på Det Europeiske Rammeverket (CEFR), spesifisert som ulike diskurstyper (jobbsamtale, diskusjon om aktuelle hendelser, presentasjoner etc.) og som ulike domener, som familieliv, arbeidsliv, sosiale sammenhenger etc. (for eksempel: være i stand til å lese TV-programmet)
  • å definere relevante mål basert på muntlig og skriftlig tekststruktur, både når det gjelder vokabular, morfologi og syntaks etc., og med utgangspunkt i referansebeskrivelsene i Rammeverket (CEFR) (hvis disse er tilgjengelige) tilpasse målene, særlig når det gjelder vokabular, til innvandrernes behov og forventninger
  • å dele inn disse målene i læringssekvenser med ulike aktiviteter, samtidig som man tar særlig hensyn til hvor mye undervisningstid man har til rådighet
  • å definere hvordan disse aktivitetene og læringssekvensene skal organiseres
  • å prioritere aktiv og selvstyrt læring samtidig som man tar spesielt hensyn til innlærernes utdanningskultur, dvs. deres læringsvaner og deres forventninger til undervisningen
  • å organisere disse aktivitetsbaserte læringssekvensene innenfor den undervisningstiden man har til rådighet, med læringstempoet i tankene;
  • å foreta testing samt få innlærerne til å gjøre en egenvurdering av hva de har lært
     

Kvaliteten på språkopplæringen for voksne innvandrere

I tillegg til de tekniske kravene til at opplæringen imøtegår de voksne innvandrernes behov, er det svært viktig at den overordnede kvaliteten på opplæringen regelmessig vurderes med tanke på for eksempel hvilke kvalifikasjoner som kreves for lærere eller hvor relevante læringsressursene er, ekstern audit (kvalitetssikring) av opplæringstilbudene, innhenting av synspunkter fra studenter og andre involverte (arbeidsgivere, for eksempel), samt en overordnet evaluering av læringsresultatene. Disse mekanismene for kontroll og kvalitetssikring er en essensiell del av å organisere denne typen opplæring samt evaluere effekten av den.

I tillegg er det absolutt nødvendig at opplæringstilbudet på et overordnet nivå inkluderer

  • fokus på verdien av innvandrernes morsmål i gruppeaktiviteter, for blant annet å stimulere til at de vedlikeholdes og viderebringes til neste generasjon
  • bevissthet om hvordan vertssamfunnet fungerer med tanke på strukturer og kulturelt og sosialt mangfold, slik at innlærerne oppfordres til å reagere på og undersøke disse aspektene grundig

På denne måten kan språkpolitikk for integrering være en verdifull, kollektiv “investering” som bidrar til sosialt samhold. Eksplisitte prinsipper som de som er nevnt ovenfor, kan imidlertid undergraves enten på grunn av tekniske begrensninger (som ressursene på denne nettsiden har som mål å bøte på), eller fordi de dekker over en ekskluderingspolitikk der krav om kjennskap til vertssamfunnets språk brukes for å begrense tilgangen til landet. Hvis språkopplæringen gjennomføres uten sosiale prinsipper, er det ikke nok å demme opp for de uønskede langtidseffektene.

JCB